Et
stort tomt rom av ingenting.
Det er slik
det føles en tidlig morgen. Det gryr mot morgen, fuglene er stille og solen
kommer sakte men sikkert til syne bak tunge regnskyer som nå oppløses. På
bakken er det rimfrost og pusten min danner frostrøyk idet jeg vandrer en liten
tur ute. I den stille morgentimen virker alt så annerledes og underlig, det er
stille og rart på samme måte som det er noe veldig Beroligende ved den stillheten. Lyden av skoene som tråkker frossent gress er
den eneste lyden som flerrer gjennom luften.
Så jeg setter på litt musikk.
Så jeg setter på litt musikk.
Låten"Blue sky" av a-ha er den fineste jeg vet og den passer veldig bra denne morgenen.
Musikken passet bra med den blå himmelen som nå var blitt synlig. I hjertet følte jeg en tomhet denne morgenen.
Musikken passet bra med den blå himmelen som nå var blitt synlig. I hjertet følte jeg en tomhet denne morgenen.
Denne
morgenen fikk jeg beskjed om at diktet mitt «Hun som alltid smiler» skulle bli
publisert i papirutgaven av aftenposten. I et nanosekund hoppet hjertet mitt i
brystet i en dans som minnet om hovslagene fra tusenvis av galopperende
villhester. Kun i et nanosekund, for med ett kom jeg jo på hvorfor jeg hadde
skrevet diktet og smilet falmet. Kulden føltes med ett kaldere, men jeg var
stolt over at aftenposten publiserte det.
Hun
som alltid smiler:
Hun
som alltid smiler,
Mens
hennes hjerte er truffet av piler.
Hun
som alltid tenker på andre.
Hun
som aldri vil noen klandre.
Hun
som har så mange Facebookvenner,
Men
som må innrømme at det er få hun kjenner.
Hun
som gir deg sin jakke.
Hun
som er så opptatt med å takke.
Hun
som er alene på sin bursdag.
Hun
som sier hei til deg hver en dag.
Hun
som er alene.
Hun,
denne ene.
Hun
som alle tar for gitt.
Hun
som ingen ser.
Hun
som alltid spør «hva skjer?»
Hun
som gir deg alt sitt.
Hun
som er ensom.
Hun
som betrakter en verden som er så selsom.
Hun
som alltid smiler.
Hun
som alltid ser ut til å ha det bra.
Hun
som ingen kjenner.
Hun
som savner sine gamle venner.
Hun
som fortsatt sender deg et smil,
Og
vet at for deg kunne hun ha løpt tusen mil.
Hun
du gikk rett forbi.
Hun
du baksnakket.
Mens
hun skrev poesi.
Men
vet du at det var Gud hun takket?
For
at han hadde skapt deg?
Vet
du at du var den eneste som fikk henne blid?
Nei,
det vet du ikke.
Så
du går bare forbi.
Mens
hun sitter der forlatt.
Og
stirrer ut i en mørk ensom natt.
Hun
som alltid smiler.
Så bra du fikk det publisert i dagbladet! :D
SvarSlettHei! Takk for hyggelig kommentar, og forresten en liten rettelse ;) det var Aftenposten som publiserte det, ikke Dagbladet :-)
Slettveldig fint dikt! :) bra det kom i Dagbladet da! :)
SvarSlett