Et stort tomt rom av ingenting, et dikt blir publisert. (hun som alltid smiler).

Et stort tomt rom av ingenting. 

Det er slik det føles en tidlig morgen. Det gryr mot morgen, fuglene er stille og solen kommer sakte men sikkert til syne bak tunge regnskyer som nå oppløses. På bakken er det rimfrost og pusten min danner frostrøyk idet jeg vandrer en liten tur ute. I den stille morgentimen virker alt så annerledes og underlig, det er stille og rart på samme måte som det er noe veldig Beroligende ved den stillheten.  Lyden av skoene som tråkker frossent gress er den eneste lyden som flerrer gjennom luften. 
Så jeg setter på litt musikk. 

Låten"Blue sky" av a-ha er den fineste jeg vet og den passer veldig bra denne morgenen.
 Musikken passet bra med den blå himmelen som nå var blitt synlig. I hjertet følte jeg en tomhet denne morgenen. 

Denne morgenen fikk jeg beskjed om at diktet mitt «Hun som alltid smiler» skulle bli publisert i papirutgaven av aftenposten. I et nanosekund hoppet hjertet mitt i brystet i en dans som minnet om hovslagene fra tusenvis av galopperende villhester. Kun i et nanosekund, for med ett kom jeg jo på hvorfor jeg hadde skrevet diktet og smilet falmet. Kulden føltes med ett kaldere, men jeg var stolt over at aftenposten publiserte det.

Hun som alltid smiler:

Hun som alltid smiler,

Mens hennes hjerte er truffet av piler.

Hun som alltid tenker på andre.

Hun som aldri vil noen klandre.

Hun som har så mange Facebookvenner,

Men som må innrømme at det er få hun kjenner.

Hun som gir deg sin jakke.

Hun som er så opptatt med å takke.

Hun som er alene på sin bursdag.

Hun som sier hei til deg hver en dag.

Hun som er alene.

Hun, denne ene.

Hun som alle tar for gitt.

Hun som ingen ser.

Hun som alltid spør «hva skjer?»

Hun som gir deg alt sitt.

Hun som er ensom.

Hun som betrakter en verden som er så selsom.

Hun som alltid smiler.

Hun som alltid ser ut til å ha det bra.

Hun som ingen kjenner.

Hun som savner sine gamle venner.

Hun som fortsatt sender deg et smil,

Og vet at for deg kunne hun ha løpt tusen mil.

Hun du gikk rett forbi.

Hun du baksnakket.

Mens hun skrev poesi.

Men vet du at det var Gud hun takket?

For at han hadde skapt deg?

Vet du at du var den eneste som fikk henne blid?

Nei, det vet du ikke.

Så du går bare forbi.

Mens hun sitter der forlatt.

Og stirrer ut i en mørk ensom natt.

Hun som alltid smiler.