fredag 8. november 2013

Øyeblikk:

I sangen «Feel this moment» med Pitbull og Christina Aguilera sier Pitbull «Ya'll call it a moment,
I call it life”
 
Denne tiden som snegler seg så sakte av gårde. Denne tiden da tankene flyr og man bare sitter og undrer. Det er mørkt ute og regnet trommer forsiktig ned på ruten min med søte små tikk, tikk, tikk. Kun små øyeblikk der regndråpene faller ned med bittesmå lette tikk. Likevel er det jo snakk om millisekunder som flyr av gårde. For hvert tikk regndråpene gjør på ruten flyr mer og mer tid bort. Livet er vel de små øyeblikkene da vi puster, ånder og lever. Det er de små øyeblikkene i livet da cellene våre deler seg og opprettholder oss som mennesker. Men kan livet egentlig oppsummeres i små øyeblikk? Hva med det øyeblikket da våre blikk møttes?

 Er det viktigere enn det øyeblikket da pennen traff papiret og et kjærlighetsdikt ble skrevet til deg?  Det blir jo helt feil å oppsummere livet i øyeblikk! For hvem husker hvert minste lille øyeblikk i løpet av et liv?  Det er jo komplett umulig å skulle huske alle de små øyeblikkene som fortoner seg i løpet av en dag. Hjernen vår er rett og slett ikke i stand til å skulle prosessere og lagre så mye informasjon.  Likevel er det øyeblikk i livet som huskes for alltid og som gjør et inntrykk på en. Jeg husker det øyeblikket da jeg forelsket meg for aller første gang.

De fleste husker det øyeblikket da de hadde sin 18 bursdag og offisielt ble myndige. Jeg husker da jeg fikk min første iPhone! Det var magisk å bare gå rett inn i butikken og kjøpe den! For første gang følte jeg meg like glad som om jeg hadde vunnet millioner i lotto og like stolt som en konge som skal krones. Det var et øyeblikks lykkerus uten like å bare åpne esken. Enda et øyeblikk der tiden bare gikk! Men gjorde det meg noe klokere å få iPhone da? Instagram var selvfølgelig oppe på få minutter og da var det bare å gå ut i verden å knipse bilder. Bilder av skyene, gatekunst, mat ja omtrent alt som kunne tas bilde av ble fotografert og dokumentert. Ikke godt å vite når man får bruk for å forevige de øyeblikkene. Etter å ha hatt både Instagram profil og telefon i godt over en måned begynte det å føles litt kjedelig. For det later til at alle øyeblikk absolutt MÅ dokumenteres …

Hva med de øyeblikkene der man har det altfor morsomt til å ta fram telefonen og dokumentere? De øyeblikkene der man koser seg i nuet og glemmer tid og sted? Det er DE øyeblikkene man burde dokumentere, men de dokumenteres best ved hjelp av vår hukommelse! Alle de øyeblikkene som farer forbi og vi rett og slett ikke rekker å ta et bilde! J  Uansett så består livet av en rekke øyeblikk på godt og vondt og det er viktig å ta vare på de. Det gjør man vel egentlig best ved å leve i øyeblikkene istedenfor å mimre over de.
Her er et par dikt jeg skrev inspirert av tiden som tikker så fort av sted.


Et høstløv i vinden:
Høstløv i vinden.
De faller mot grunnen.
Minner oss om en tid som for lengst er svunnen.
Den tid da kjærligheten ga oss et smil om munnen.

Løvene virvler i en nesten evig vind.
Det er kjærligheten som gjør blind.
Bladene faller for å aldri bli funnet.
Akkurat som noe kjærlighet aldri blir vunnet.
Kanskje er det slik at det som ikke kan finnes,
Heller ikke kan vinnes?


























Himmel og hav i dette verdenstrav.
Du var min himmel.
Jeg din sol.
Sammen var vi skjønneste harmoni på jord.
Vi levde i naturens vrimmel.

Hørte hanen som gol.
Så stjernenes vakre skimmer.
Vi så snøstormenes underlige virvel. 
Himmel på jord.
Jeg har ingen ord.
Vi var langt borte fra hverdagens stri.
Det var vi.
Vi vandret sammen på samme sti.

Jeg sitter her og drømmer.
Ja jeg fra virkeligheten rømmer.
Kunne du bare komme inn den døra nå,
Da ville jeg aldri ha måttet gå.

Jeg vil aldri glemme hver en stund i denne kjærligheten.
Ja i denne herligheten.
Alle disse minner vil jeg dypt i mitt hjerte gjemme.
De vil jeg aldri glemme.
Selv om du lot meg sitte igjen hjemme.
Dessverre rømte du.
Jeg husker alt vi drømte om.
Du sa det var på tide å skifte denne hammen.
Fortsatt husker jeg den tiden vi hadde sammen.

Det er slutt.
Det blir aldri oss to mer.
Det er mye du ikke ser
Som at nå har kjærlighetens fugl fløyet,
Dette fordi du har løyet.
Du er fri nå,
Jeg er fri nå.
Jeg betrakter himmel og hav,
I dette evinnelige verdenstrav.


Takk for at du leste gjennom det lange blogginlegget! hvilke øyeblikk husker du best tilbake til og fikk assoisasjoner til når du leste blogginlegget?   Kommenter under bloginlegget da vel! :) 

2 kommentarer: