Genuint elskbar?

på twitter i dag leste jeg meldingen "There's some people that I'm not even close to but I just love because they're genuinely lovely people"  oversatt til  "det er noen mennesker jeg ikke en gang er nær, men som jeg bare elsker fordi de er særdeles elskverdige mennesker."

Dette diktet handler om de som faktisk oppmuntrer andre til å fortsette selv om livet kan være vanskelig til tider og slitsomt. for hverdagen kan være utrolig stressende med eksamener og skoleoppgaver som skal leveres inn i ett sett. Da er det godt å ha gode venner rundt seg som oppmuntrer en til å fortsette å jobbe videre for å nå målene sine.

<3

Nummen:

Vi vil alle falme til grå.

Sammen har vi bare den tiden som er nå.

Vi er skuespillere i parken.

Det er hjertene våre som gallopperer som villhester på den grønne marken.

Du sier du føler deg nummen,

Men at tiden ikke enda er svunnen.

Jeg løper gjennom snøen til soloppgangen.

Du fortsetter videre i framgangen.

Så møtes vi med ett.

Som om tiden stoppet på den vakreste pletten på jord.

Ingen av oss har noen ord.

Der vi står og betrakter verden, du skulle bare ha sett.

Dette blir nok tidenes korteste blogginnlegg fra meg, for nå bærer det tilbake til lesing og forberedelser til diverse eksamener.  Ha en fin dag mine lesere og gå ut der og spre glede! :)

Et stort tomt rom av ingenting, et dikt blir publisert. (hun som alltid smiler).

Et stort tomt rom av ingenting. 

Det er slik det føles en tidlig morgen. Det gryr mot morgen, fuglene er stille og solen kommer sakte men sikkert til syne bak tunge regnskyer som nå oppløses. På bakken er det rimfrost og pusten min danner frostrøyk idet jeg vandrer en liten tur ute. I den stille morgentimen virker alt så annerledes og underlig, det er stille og rart på samme måte som det er noe veldig Beroligende ved den stillheten.  Lyden av skoene som tråkker frossent gress er den eneste lyden som flerrer gjennom luften. 
Så jeg setter på litt musikk. 

Låten"Blue sky" av a-ha er den fineste jeg vet og den passer veldig bra denne morgenen.
 Musikken passet bra med den blå himmelen som nå var blitt synlig. I hjertet følte jeg en tomhet denne morgenen. 

Denne morgenen fikk jeg beskjed om at diktet mitt «Hun som alltid smiler» skulle bli publisert i papirutgaven av aftenposten. I et nanosekund hoppet hjertet mitt i brystet i en dans som minnet om hovslagene fra tusenvis av galopperende villhester. Kun i et nanosekund, for med ett kom jeg jo på hvorfor jeg hadde skrevet diktet og smilet falmet. Kulden føltes med ett kaldere, men jeg var stolt over at aftenposten publiserte det.

Hun som alltid smiler:

Hun som alltid smiler,

Mens hennes hjerte er truffet av piler.

Hun som alltid tenker på andre.

Hun som aldri vil noen klandre.

Hun som har så mange Facebookvenner,

Men som må innrømme at det er få hun kjenner.

Hun som gir deg sin jakke.

Hun som er så opptatt med å takke.

Hun som er alene på sin bursdag.

Hun som sier hei til deg hver en dag.

Hun som er alene.

Hun, denne ene.

Hun som alle tar for gitt.

Hun som ingen ser.

Hun som alltid spør «hva skjer?»

Hun som gir deg alt sitt.

Hun som er ensom.

Hun som betrakter en verden som er så selsom.

Hun som alltid smiler.

Hun som alltid ser ut til å ha det bra.

Hun som ingen kjenner.

Hun som savner sine gamle venner.

Hun som fortsatt sender deg et smil,

Og vet at for deg kunne hun ha løpt tusen mil.

Hun du gikk rett forbi.

Hun du baksnakket.

Mens hun skrev poesi.

Men vet du at det var Gud hun takket?

For at han hadde skapt deg?

Vet du at du var den eneste som fikk henne blid?

Nei, det vet du ikke.

Så du går bare forbi.

Mens hun sitter der forlatt.

Og stirrer ut i en mørk ensom natt.

Hun som alltid smiler.

Øyeblikk:

I sangen «Feel this moment» med Pitbull og Christina Aguilera sier Pitbull «Ya'll call it a moment,
I call it life” 

Denne tiden som snegler seg så sakte av gårde. Denne tiden da tankene flyr og man bare sitter og undrer. Det er mørkt ute og regnet trommer forsiktig ned på ruten min med søte små tikk, tikk, tikk. Kun små øyeblikk der regndråpene faller ned med bittesmå lette tikk. Likevel er det jo snakk om millisekunder som flyr av gårde. For hvert tikk regndråpene gjør på ruten flyr mer og mer tid bort. Livet er vel de små øyeblikkene da vi puster, ånder og lever. Det er de små øyeblikkene i livet da cellene våre deler seg og opprettholder oss som mennesker. Men kan livet egentlig oppsummeres i små øyeblikk? Hva med det øyeblikket da våre blikk møttes?

 Er det viktigere enn det øyeblikket da pennen traff papiret og et kjærlighetsdikt ble skrevet til deg?  Det blir jo helt feil å oppsummere livet i øyeblikk! For hvem husker hvert minste lille øyeblikk i løpet av et liv?  Det er jo komplett umulig å skulle huske alle de små øyeblikkene som fortoner seg i løpet av en dag. Hjernen vår er rett og slett ikke i stand til å skulle prosessere og lagre så mye informasjon.  Likevel er det øyeblikk i livet som huskes for alltid og som gjør et inntrykk på en. Jeg husker det øyeblikket da jeg forelsket meg for aller første gang.

De fleste husker det øyeblikket da de hadde sin 18 bursdag og offisielt ble myndige. Jeg husker da jeg fikk min første iPhone! Det var magisk å bare gå rett inn i butikken og kjøpe den! For første gang følte jeg meg like glad som om jeg hadde vunnet millioner i lotto og like stolt som en konge som skal krones. Det var et øyeblikks lykkerus uten like å bare åpne esken. Enda et øyeblikk der tiden bare gikk! Men gjorde det meg noe klokere å få iPhone da? Instagram var selvfølgelig oppe på få minutter og da var det bare å gå ut i verden å knipse bilder. Bilder av skyene, gatekunst, mat ja omtrent alt som kunne tas bilde av ble fotografert og dokumentert. Ikke godt å vite når man får bruk for å forevige de øyeblikkene. Etter å ha hatt både Instagram profil og telefon i godt over en måned begynte det å føles litt kjedelig. For det later til at alle øyeblikk absolutt MÅ dokumenteres …

Hva med de øyeblikkene der man har det altfor morsomt til å ta fram telefonen og dokumentere? De øyeblikkene der man koser seg i nuet og glemmer tid og sted? Det er DE øyeblikkene man burde dokumentere, men de dokumenteres best ved hjelp av vår hukommelse! Alle de øyeblikkene som farer forbi og vi rett og slett ikke rekker å ta et bilde! J  Uansett så består livet av en rekke øyeblikk på godt og vondt og det er viktig å ta vare på de. Det gjør man vel egentlig best ved å leve i øyeblikkene istedenfor å mimre over de.

Her er et par dikt jeg skrev inspirert av tiden som tikker så fort av sted.

Et høstløv i vinden:

Høstløv i vinden.

De faller mot grunnen.

Minner oss om en tid som for lengst er svunnen.

Den tid da kjærligheten ga oss et smil om munnen.

Løvene virvler i en nesten evig vind.

Det er kjærligheten som gjør blind.

Bladene faller for å aldri bli funnet.

Akkurat som noe kjærlighet aldri blir vunnet.

Kanskje er det slik at det som ikke kan finnes,

Heller ikke kan vinnes?

Himmel og hav, verdenstrav:

Himmel og hav i dette verdenstrav.

Du var min himmel.

Jeg din sol.

Sammen var vi skjønneste harmoni på jord.

Vi levde i naturens vrimmel.

Hørte hanen som gol.

Så stjernenes vakre skimmer.

Vi så snøstormenes underlige virvel. 

Himmel på jord.

Jeg har ingen ord.

Vi var langt borte fra hverdagens stri.

Det var vi.

Vi vandret sammen på samme sti.

Jeg sitter her og drømmer.

Ja jeg fra virkeligheten rømmer.

Kunne du bare komme inn den døra nå,

Da ville jeg aldri ha måttet gå.

Jeg vil aldri glemme hver en stund i denne kjærligheten.

Ja i denne herligheten.

Alle disse minner vil jeg dypt i mitt hjerte gjemme.

De vil jeg aldri glemme.

Selv om du lot meg sitte igjen hjemme.

Dessverre rømte du.

Jeg husker alt vi drømte om.

Du sa det var på tide å skifte denne hammen.

Fortsatt husker jeg den tiden vi hadde sammen.

Det er slutt.

Det blir aldri oss to mer.

Det er mye du ikke ser

Som at nå har kjærlighetens fugl fløyet,

Dette fordi du har løyet.

Du er fri nå,

Jeg er fri nå.

Jeg betrakter himmel og hav,

I dette evinnelige verdenstrav.

Takk for at du leste gjennom det lange blogginlegget! hvilke øyeblikk husker du best tilbake til og fikk assoisasjoner til når du leste blogginlegget?   Kommenter under bloginlegget da vel! :)